I de siste ukene har jeg fått mange spørsmål om hvorfor jeg sluttet i en fast jobb i Hurtigruten uten å ha noe annet fast å gå til. Sannheten er at det var uaktuelt for meg å forbli ansatt hos en arbeidsgiver med så elendig etisk etterlevelse av sine retningslinjer som Hurtigruten. Siden jeg ikke lenger er ansatt i rederiet og dermed underlagt strenge retningslinjer for hva jeg får og ikke får si, så kan jeg nå fortelle min historie. Mine erfaringer med Covid-utbruddet i sommer kommer lenger ned. Jeg levner Hurtigruten og dets ledere null ære.
Hurtigruten er skoleeksempelet på en organisasjon som styres av fryktmentalitet. En skal være VELDIG forsiktig med å kritisere noen over seg. Ledere som sparker nedover (les: mobber sine folk) blir belønnet, ansatte som sparker oppover blir kalt inn på oppklaringssamtaler og får skriftlige advarsler.
Da Covid brøt ut i fjor mars var jeg ombord på MS Roald Amundsen i Antarktis. Jeg havnet der midt i en vanvittig konflikt mellom kapteinen og min nærmeste leder. Siden jeg ikke er fullstendig drittsekk så prøvde jeg å stille opp støttende til min leder; i Antarktis er vi langt unna alt og alle i lang tid. Og å se på den regelrette mobbingen mot en underordnet som kapteinen utførte var stygt og noe av det verste jeg har sett fra en kaptein i Hurtigruten (tro meg, etter 15 år så har jeg sett mye utilbørlig kapteinsoppførsel).
Denne kapteinen greide da å få satt min leder på land på Falklandsøyene sammen med meg, siden jeg hadde vært frekk nok til å være en støtte for min leder i en tid hvor han ble regelrett mobbet. Alt godt støttet av Hurtigrutens HR-avdeling som kun bekrefter arbeidsgiverivers mangler og ikke er den ressursen som en god HR-avdeling bør være.
Jeg satt som kollegastøtte for nevnte leder da han ble kalt in til samtale med HR og andre ledere. Det er det verste HR-arbeidet jeg noen gang har sett. Dette var en Kafka-prosess hvor ikke engang min leder fikk vite hva han var anklaget for, og måtte forsvare seg mot et ukjent tribunal. Norske etterforskere stiller åpne spørsmål for å faktisk finne ut av hva som har skjedd, I Hurtigruten er det viktigere å finne en syndebukk, skyldig eller ikke.
Rosinen i pølsa er likevel hva som skjedde i fjor sommer. Corona-sommeren hvor Hurtigruten satte min egen, mine kollegaers og våre gjesters sikkerhet BAK kommersielle hensyn.
Hurtigruten var sulten på å begynne å seile igjen, og jeg mønstret trofast på som jeg alltid har gjort 1. juli. Jeg kunne smittervernsreglene godt og la fort merke til at ting ikke ble gjort etter boken. Ethvert spørsmål om ikke dette var feil, ble avfeid og en skjønte veldig fort at om en ville ha jobb så måtte man holde kjeft og gjøre som en ble bedt om.
7. juli fikk vi filippinsk mannskap ombord, typ 100 stykk og de skulle begynne å jobbe i det de kom ombord. Karantene var det overhodet ikke snakk om. Verftet vi lå på var bekymret (med rette) og forbød at vårt crew gikk i de områdene ombord som de måtte jobbe i. Vi som var norske ansatte i Hurtigruten, var forventet å jobbe som vanlig. OG vi var frie til å gå på lokalbutikken etterpå …
Så 14 juli så seiler vi nordover fra Sunnmøre, og allerede på turen opp mot Tromsø så hører jeg historier om at folk er sjuke i byssa. Byssa er ikke min avdeling og derfor ikke mitt ansvar. Men jeg forventer jo at folk rundt meg oppfører seg etisk. Vi er midt i en pandemi og jeg regner faktisk med at kaptein og andre rundt meg har det i hodet.
Vi gjennomfører første tur til Svalbard. Fortsatt er det for mange syke blant crewet, men nok engang så går jeg ut ifra at mine kollegaer oppfører seg etisk. Det burde jeg ikke gjort. Hurtigruten belønner aldri etisk riktige valg med mindre de tjener penger på det.
Så kommer vi til det cruiset som ble skjebnesvangert.
Allerede før siste kveld hadde jeg vært ukomfortabel lenge med hvor mange av crewet som var syke. Men uansett, siste kveld på cruiset til Svalbard så kom en bekymret filippinsk husøkonom (jeg var hennes leder) til meg fordi hennes avdeling hadde blitt beordret til å rydde lugaren til en som var syk.
Jeg sa at vi måtte gå ned til hospitalet og høre hva som faktisk skjedde. Og det gjorde vi. Jeg spurte legen (dessverre avdød nå) om det var snakk om Covid, og han så meg rett inn i øynene og sa nei. Jeg og husøkonom forlot hospitalet, ikke videre beroliget, og så hverandre i øynene med en gjensidig forståelse om at vi må gjøre som vi får beskjed om. Som leder, har dette vært mitt mest bedritne øyeblikk.
Neste dag, på fredag 31. juli, så hadde jeg avtalt at kundebehandlingsavdelingen til Hurtigruten, skulle komme på besøk. 1 time før så syntes jeg det var ille å skulle ta noen utenfra ombord når det var sannsynlig at vi hadde Covid ombord. Jeg spurte derfor hotellsjefen om jeg skulle avlyse og fikk en skyllebøtte av de sjeldne.
45 minutter inn i besøket fra kundeavdelingen i Tromsø så blir DE oppringt og fortalt at de må komme seg til helvette av båten. Vi har corona ombord. Jeg husker at jeg prøvde å spille overrasket. Det er også et bedritent øyeblikk som jeg aldri blir kvitt.
Det er fullstendig utenkelig at ikke kapteinen (og øvrig rederiledelse) ikke visste at vi hadde Covid ombord. JEG visste det!!! Når noen får titusener i bot for å gå på fest så regner jeg med at påtalemakten kjenner sitt sted her. Det som skjedde på MS Roald Amundsen i fjor sommer var kriminelt og straffbart! Jeg forventer at rettsstaten kjenner sin plass her.
NÅR ARBEIDSGIVER SETTER KOMMERSIELLE FORHOLD FORAN MIN SIKKERHET SÅ KAN IKKE JEG SOM SJØMANN JOBBE DER LENGER!!
Derfor sluttet jeg.
Hvorfor jeg sluttet i Hurtigruten av Kristian Sæterhaug
Legg igjen en kommentar
